Hei! 

Mitt navn er Cayza Del Carmen og i skrevne stund (2023) er det 54 år siden jeg ble født. Jeg har vært alenemor til 2 barn som nå er 19 & 21, siden 2008. D.v.s i 15 år og vi har klart oss ganske bra til tross for at vi tidlig ble rammet av en aggressiv krefttype hos eldstemann da han var bare 2 år gammel, samme år som mitt yngste barn ble født. men Mot alle odds overlevde han, men med en del senskader som til tider kan være utfordrende å leve med. Man lærer også hvordan systemet fungerer på godt og vondt når sykdom, skade eller lyte rammer en. Den verste siden av hvordan det er å bli syk/skadet i dette landet skulle virkelig gi meg en "uppercut" seinere i livet...

Jeg har alltid hatt en sterk arbeidsmoral og vokste opp med foreldre som hadde den samme moral. Ser man bort fra det å passe unger og hunder som barn så fikk jeg min første "ordentlige" jobb da jeg var ca. 13 år. Etter det var jeg som poteten og kunne brukes til alt... 

Jeg startet å jobbet som avisbud, som så mange før og etter meg, og jeg fikk etter hvert en ekstrajobb i pakkedisken på en lekebutikk på senteret her vi bor i forbindelse med julehandelen. Der må jeg ha gjort et godt inntrykk for jeg ble tilbudt jobb i kiosken til de samme eierne og jobbet der til kiosken måtte "bøte med livet" til fordel for omlegging av veien som gikk utenfor. Jeg jobbet deretter i alle avdelingen på "Domus", foruten om i kassa nede i matavdelingen, samt jernvareavdelingen. D.v.s at jeg i løpet av noen år var innom ungdomsavdelingen, dame- og herre avdelingen, parfymeriet, kiosken og kafeterian. Alt dette etter skoletid på hverdagene, i helgene og i de fleste ferier. 

Etter hvert begynte jeg også å jobbe på Manpower innen butikk og renhold. Jeg trengte mere jobb så jeg signet meg opp på Norsk Personal også hvor jeg var innom kontor, sentralbord, kantine og natt-arbeide hvor sistnevnte minnet om fabrikkarbeid på et samlebånd hvor vi lagde/satte sammen mobiltelefoner. Det var ganske gøy når disse 2 begynte å "sloss" om å få meg til å jobbe for de respektive firmaene da jeg aldri sa "NEI" til ett oppdrag. Ekstra gøy var det da jeg jobbet 8-16 for Manpower og 22.30-06.00 for Norsk Personal og når det var lønningsdag. Det var ikke så nøye da om man jobbet mer enn 2x 37,5 timer i uka.... 

I sommerferiene hos bestemor langt ute i havgapet på Helgeland hadde jeg også sommerjobb flere sommere på rad på den lokale butikken før jeg tok et praktikant-år der oppe og passet 3 unger og tok husarbeidet før jeg begynte på Vefsn Folkehøgskole i Mosjøen i 1989. Der gikk jeg "Reiseliv" m/fransk som valgfag, et språk jeg også hadde i valgfag på ungdomskolen. Er det da man skal legge til at man kan alt på fransk foruten om språket?.... må jeg vel tillegge litt spøkefullt ;)   Vel, språkkunnskaper generelt har i alle fall lett for å gå litt i glemmeboka uansett hvilket språk man skal lære seg, om man ikke holder det ved like og for å være ærlig så hadde jeg kun valgt fransk de årene på skolen fordi dem ikke hadde spansk. Kun fransk eller tysk, og tysk hadde jeg jo tross alt lært meg litt av allerede av "Derrick"... Men jeg leste jo litt spansk på egenhånd og da hjalp det med de årlige viterferie-uker til Gran Canaria hver vinter fra 1975 og til omtrent da jeg begynte å jobbe der som reiseleder for Saga Solreiser, etter en sommersesong på Skiathos i Hellas for Gullivers reiser først. For ikke å glemme nesten 1 år på Mallorca som Au Pair, hvor jeg også tok meg ekstrajobb i baren på "Hard Rock Cafe" i Cala Mayor. 

Det ble totalt 12 sesonger totalt som reiseleder for Gulivers, Saga Solreiser og Ving, om man regner med de 3 vintrene jeg tok permisjon fra min nye jobb her hjemme, hvor jeg endte opp på SAS i 20 år...Det var før et fall på glattisen ute på flyparkeringen vinteren 2012/2013  som sakte, men sikkert kastet meg ut av arbeidslivet uansett hvor mye jeg prøvde å tviholde på jobben fordi jeg ikke ville være arbeidsufør. Jeg stod han av i nesten 3 år, med et smertehelvete i ryggen hvor jeg det siste vinter halv-året til og med tok permisjon fra SAS bare for ikke å måtte ligge inne hele vinteren i en sykeseng hjemme i kalde Norge med 2 barn som mine pleiere. Jeg pakket koffertene, tok med meg unga og vi dro til sol og varme og mitt høyt elskede Gran Canaria hvor jeg jobbet på bookingen til Thomas Cook Nordic. Vel på plass oppdager jeg raskt at der vi hadde kontoret var mitt gamle soverom som jeg hadde som Saga guide 20 år tidligere... Det var en god vinter, selv om det var noe kjøligere enn normalt, men jeg slapp å ta  både allergi- og astmamedisinene mine og minimalt med smertestillende for ryggen. Pluss at vi alle kunne være mye mere ute og gjøre ting sammen, mye rimeligere enn det man må betale hjemme i Norge når man skal kose seg utenfor hjemmets 4 vegger. Lille julaften det året døde min mor og planen med å bli værende for godt ble lagt på is for etter endt sesong på Gran Canaria og endt permisjon måtte jeg tilbake til Norge for å få ordnet opp i et dødsbo. Jeg måtte dessuten innse at tilbake til gamle-landet bekrefte bare hvor dårlig jeg egentlig var blitt når det raskt var tilbake på medisiner, behandlinger og en sykeseng...igjen. Det var også da det virkelige helvete i NAV-systemet startet og som jeg ikke en gang ønsker min verste fiende... om jeg skulle ha noen.... 

Jeg hadde hele tiden et håp om å komme tilbake i arbeidslivet. Om ikke til SAS eller en 100% stilling så i alle fall til noe. Den muligheten tok Nav Arbeid & Ytelse (NAY) fra meg totalt og det hjalp ikke om jeg hadde NAV lokalt, leger, spesialister, behandlingsinstitusjoner og gjengen NAV leier inn for å ha folk på utprøvning på min side. NAY ønsket meg tydeligvis i grava for da var jeg et økonomisk problem mindre i i deres papirbunke. Ikke bare ble jeg sykere, men mine barn ble ordentlig dårlige av den behandlingen, eller rettere sagt trakassering og terrorisering, som NAY i Tønsberg holdt på med. Vi har aldri vært rike, men vi ble fort fattige og måtte leve på lånte penger og kredittkort fordi NAV ikke kunne sine egne regler. Jeg måtte til og med selge unna ting jeg eide og det første som gikk var 3 seteren og 2-seteren på stua da jeg allikevel ikke maktet å ha noe besøk og derfor ikke trengte de sitteplassene. Den dag i dag har vi fortsatt ingen sofa på stua, men sykesenga min har gjort seg god som midlertidig sofa i kombinasjon til å fortsatt være min sykeseng. Jeg gikk raskt fra en mild/moderat ME til en alvorlig grad hvor jeg var sengeliggende store deler av uka og i en periode endte jeg også opp i rullestol.  Det skulle gå ytterligere 3 år og X antall tilleggs-diagnoser etter at NAV lokalt og de andre på "min" side hele veien klart sa fra om at ytterligere arbeidsutprøvning ikke var hensiktsmessig fordi jeg ble sykere. Men det var noe NAY ikke brydde seg om. Ikke bare ignorerte de dette i min situasjon, men også i andres hvor enkelte sikkert hadde det enda verre enn meg igjen. Da jeg krabbet over dørstokken på mitt siste utprøvningssted, med ledsager til stede som jeg nektet å la hjelpe meg for at leder på arbeidsplass skulle få se hele bildet, da svarte hun med at dette var det verste hun hadde vært med på og at jeg IKKE hadde noe i arbeidslivet å gjøre med min helsesituasjon og at det var på tide å fokusere på livskvalitet. Hun skreiv en god tilbakemelding og Hapro, som i regi av NAY hadde meg på utprøvning, begrunnet i at jeg allerede 3 år tidligere var avklart som ufør og at de ikke skjønte hva jeg gjorde der igjen nærmest invalid.. Det ble til slutt ufør og den største tristheten med det var at det var enda lengre tilbake til et evt. arbeidsliv... 

Jeg kunne der i mot endelig senke skuldrene ved at kampen mot NAY delvis var over for man var i alle fall nå sikret en liten inntekt (66% av en 75 % stilling) som dekket noe og som i det minst kom i grevens tid så man slapp og selge hjemmet og ende med å stå på bar bakke og aldri komme seg inn på boligmarkedet igjen. Nå kunne jeg fokusere på å prøve å komme tilbake til livet igjen og sikre barna mine en bedre hverdag enn de hadde hatt mens denne kampen pågikk. 

Det ble mange og lange dager og netter i sykesenga som etter hvert endte opp i stua. Da fikk jeg tid til å lese om hvor ille det egentlig var stelt med Norge og innbyggerne våre. Være seg det var barn, unge, voksne eldre og syke/skadde. Regjeringspartiene ga med en hånd og tok med den andre og køen til suppekjøkkenet på fattighuset ble bare lengre og lengre. Norge pøser ut med milliarder i bistand årlig. Penger hvor sikkert halvparten ikke når frem til de som trenger det pga. administrasjonskostnader og penger i lomma til (korrupte) mellomledd... Landet vårt ble dessuten solgt ut bit for bit og strømmen og den såkalte nettleia som våre forfedre allerede hadde betalt ned over skatteseddelen for en årrekke siden gikk rett i taket og har tappet også vanlige folk for penger de siste åra. Deretter kom krigen i Ukraina også og det meste av økte priser her til lands ble gjemt bak nettopp det at det var krig i Europa. Vel, de strømprisene og økte skatter og matpriser kom lenge før den krigen og det har ikke hjulpet folket noe om det har vært den røde eller den blå side som har regjert uansett hvilke løfter de gikk til valg på.  Dette fikk meg til å se svart og det slo meg at selv om jeg kanskje ikke kunne jobbe mere ute i et vanlig arbeidsliv så kunne jeg gjøre mye fra både sykesenga med en smarttelefon eller i nattkåpa foran PC'n de dager jeg orker å komme meg ut av senga. Det er så mange som ikke orker eller makter å ta kampen lenger da nesten samtlige sier at det ikke nytter, men det nytter om vi står sammen og i mellomtiden skal jeg ta den kampen for dere alle om det så koster meg mine siste krefter. Det er det verdt om vi kan få en bedring her til lands. Jeg har både arbeidserfaring og livserfaring og selv om dere har fått et lite innblikk i hvem jeg er og hvordan mitt liv har vært på noen felt, så vet dere fortsatt ikke alt, men en ting som er sikkert er at vi trenger folk i politikken som har vært ute en vinternatt før. Folk som veit hvordan det er å både leve, jobbe, være syk, være pårørende og ikke minst sulte, bare for å nevne noe. Det er først da man som politikker forstår hvordan "mannen i gata" har det...og spesielt når man blir rammet av uforutsette ting...for det kan skje selv den "beste" selv om man tror det kun rammer alle andre...

Jeg vokste tross alt opp i en arbeiderklasse familie med høy arbeidsmoral og Einar Gerhardsen som et godt forbilde. Når AP ikke lenger var arbeidernes parti meldte min far seg ut og var med å startet opp Pensjonistpartiet (PP) i det som den gang var Skedsmo Kommune. Så jeg har vokst opp med politikk og selv vært aktiv fra den gang jeg var leder i Skedsmo AUF på 80 tallet hvor jeg også satt i kommunestyret en periode. Jeg ble med over til PP og ble der selv etter at min far døde i 2008.  Det var bare så synd at PP under landsmøtet i 2019 ikke var åpne for en navnendring for å få inn den yngre garde så når flere av oss da gikk ut og ble med på å danne Generasjonspartiet (GP) så hadde vi en fin gjeng som stod på spesielt for de "svakeste"  i samfunnet, men det hjelper lite når folket stemmer av gammel vane det de alltid har gjort og ikke tør å slippe til nye. Selv når sine egne partier ikke lenger har samme program dem hadde den gang man startet å stemme dem, ofte fordi man ikke setter seg inn i oppdateringer som skjer under veis. 

Vi ønsket at alle "de andre" partiene med lik politikk som oss skulle stå sammen, men det er vanskelig når alle ønsker å være "Kongen på haugen" i eget parti. Vi prøvde oss da på en dialog med INP og Demokratene som de da het (Nå Norgesdemokratene ND) og det endte med at ND dro det lengste kortet og som ikke hadde noe problem med at vi slo oss sammen med dem som hele lag. Og selv om demokratene har hatt et "dårlig" rykte så er det meste av det forårsaket av gammelt "groms" blant medlemmer som ikke en gang er med i partiet lenger. Det har også vært frustrasjon over at folk lar seg tråkkes på av dagens "9 store" og ND har nok skreket litt høyt enn andre partier, da i håp om å nå frem og ikke minst vekke folk til å forstå at helt nytt blod må inn. Og selvsagt er mye også tatt ut av proporsjon da journalistene elsker å hate det gamle gromset som har vært da det er det som selger, men nå syns jeg det er på tide at dette legges bak oss og at dere alle kan gi ND en sjanse til å bevise at vi er ganske menneskelige og har mye bra på programmet som gagner folk flest her til lands. Og ja, vi kommer til å både synes og høres for vi ønsker å få flest mulig med oss så vi en gang for alle kan gjøre en forskjell slik at vi alle kan få et verdig liv uansett hvilken fase man befinner seg i av livet. Vi skal ha en bra livskvalitet hele livet og vi skal føle oss trygge både i og utenfor hjemmene våre så bli med på laget du også. Sammen kan vi gjøre en forskjell. Selv om jeg hadde tenkt å trappe ned med politikken så tar jeg en for laget og har derfor takke "JA" til å stå som førstekandidat på ND's liste i Lillestrøm så hjelp oss med din stemme så vi kan komme inn i kommunestyret for å gjøre Lillestrøm til en enda bedre kommune for oss som bor her. På forhånd takk for tillitten og takk for din stemme....

Med vennlig hilsen 

Cayza